Mellom Rio Grande og Glomma.

Av Amund Maarud

I følge Google Maps blues så er det nøyaktig 11 minutter, og en ulende feedback, i bil fra Snaxville til der Marius vokste opp. 

Han er født det samme året som vi ga ut den første plata med Maarudkara, i 1999. Vi møttes da Marius var rundt 12 år gammel, da han kom og jamma med oss.

Gitartalenter dukker jo opp fra tid til annen, de fleste er superflinke og spiller innmari fort. Ettersom du sjøl etterhvert blir etablert så står de nye heltene ofte i kø for å «ta rotta på deg». 

Dette er akkurat sånn det skal være, og alltid har vært. Akkurat som jeg gjorde med Vidar Busk og Vidar gjorde med Knut Reiersrud, og Knut gjorde back in the days med Buddy Guy. Det er sånn vi skal og må vokse opp. Jeg kaller det vennskapelig kappspill, du får ikke et langt liv på scenen uten å ha antydning til hjørnetenner.  

Marius Lien, Brady Blade og Amund Maarud, 2023.

Men, det var noe annet med Marius, det kunne jeg merke allerede i første jam, og i åra som fulgte. Visst kunne han spille, både fort og flashy når han ville, men han har en melodisk teft og en utforskertrang som gjør ham til noe sjeldent i mine ører.  

Da debutplata hans kom i år falt mange av disse bitene realt på plass. Marius vil være fri til å utforske eget uttrykk og vise fram hva han har gått og dreid og pussa på. Han har tenkt, og han lagt en plan. Ikke minst har han latt en hel musikkverden inspirere ham fra de første akkordene til den road trip´en han er ute på nå, og framover. Jeg hører mye inspirasjonsgods som har sildra den snaue mila mellom oss, og det gjør meg skikkelig stolt. Men, jeg hører også så mye annet, ikke minst en stilsikker, god låtskriver og vokalist. Hvorfor skal det ikke låte like kult i Vormsund som i New Orleans? 

The Woodland Songbook. Marius Liens første album. 2023

Kanskje er det avstanden til musikkens opphav som gjør at vi tolker tradisjonene annerledes? Jeg har ofte tenkt at geografien former musikken og uttrykkene. Hvis du myser litt så kan du se det du vil. Hvis du lukker øya helt igjen, så kan du høre det du vil. Stol på det. 

Når Marius og jeg møtes for å spille denne konserten, så er det som to elektriske geiter som både forsker, fletter og graver i musikkens beste vesen, live. «Hvordan finne den tonen jeg har lett etter, hvordan skrive den låta jeg har hørt osv».

For det handler om å bli ekspert på eget uttrykk. Ingenting henger på greip før det virker om morran, på kvelden, om natta, i gymsal, i gruver, på bibliotek, på båt, på henger, på slott, i låver, i villaer, i uthus, i kulturhus og på Herredshus. Først da har du din egen stil.

Marius Lien på Jessheim Experience, 2022. Foto: Bård Gundersen

Vi kommer fra en tradisjon som blir omtalt som smal, men den er egentlig det breieste vi har. Det høres banalt ut, men dette er musikk spelt av musikere, på instrumenter i nuet. Tenk det. Det tar et helt liv å bli god, det kan hverken telles, veies eller måles. Det er ikke idrett og det er ingen konkurranse. Du kan ikke bli stemt ut fra et kall. Målet flytter seg som i en regatta i stormkast. Sånn er livet og sånn er musikken. Amen. Denne konserten? Farlig å være spåmann, men hva med helt unik? Ja, vi sier det fordi det blir første gangen vi djup-dykker inn i hverandres låter på denne måten. Vi har med oss legenden, Brady Blade, på trommer, mannen som har spilt med flere storheter enn du kommer på. Dette blir et møte mellom bygd og by, mellom veikryss og omveier. Mellom levd liv og nyfikenhet. Mellom Rio Grande og ja, Glomma. At Marius kommer rett fra USA, direkte fra studio med inspirasjoner i fleng, gjør ikke akkurat denne kvelden mindre spesiell. Vil jeg tro.  

Du veit hva du har å gjøre, jeg kommer aldri til å kunne forklare hva som skjedde i etterkant om du ikke møter opp. Sånn er livemusikken,den er altoppslukende tilstede for så å stikke av inn i neste natt.